Spørsmål og svar

Juridisk sett vil det alltid være slik. Men ingen er hevet over loven. Når man tar tilhold i et annet land ligger det implisitt at man aksepterer vertslandets lover og rettsystemer. Når man som ettersøkt og mistenkt har reist fra, og ikke gjør seg tilgjengelig for myndigheter i, det landet den kriminelle handlingen fant sted, er det brudd på de forutsetninger som lå til grunn for oppholdet i det landet. Samtidig er det etisk uholdbart – manglende utleveringsavtaler endrer ikke dette.

Alle grep både fra faren, hans advokater og jemenittiske myndigheter indikerer det samme. Farens advokater tok kontakt med Martines far i 2008 med det for øye å skape ’privat fremdrift’ i saken på en måte ’som ville være av avgjørende betydning for de to familiene’. Dette er for alle praktiske formål en ’innrømmelse av skyld’. Hvis Farouk Abdulhak ikke hadde noe med drapet å gjøre, hvorfor ville han da som mistenkt ikke umiddelbart ønske å renvaske seg gjennom å bidra med å kaste lys over saken overfor politiet?

Scotland Yard har offentlig og gjentatte ganger bekreftet at de bare har Farouk Abdulhak som mistenkt. De har også uttalt at de har fellende bevis. Mistenktes bevegelser etter at han sist ble sett sammen med Martine mener vi gir klare indikasjoner på forsøk på å unndra seg konsekvensene av en straffbar handling.

Alle grep både fra faren, hans advokater og jemenittiske myndigheter indikerer det samme. Farens advokater tok kontakt med Martines far i fjor med det for øye å skape ’privat fremdrift’ i saken på en måte ’som ville være av avgjørende betydning for de to familiene’. Dette er for alle praktiske formål en ’innrømmelse av skyld’. Hvis Farouk Abdulhak ikke hadde noe med drapet å gjøre, hvorfor ville han da som mistenkt ikke umiddelbart ønske å renvaske seg gjennom å bidra med å kaste lys over saken overfor politiet?

Jemen er for tiden ustabilt både politisk, økonomisk og juridisk. Dette er neppe å betrakte som en rettstat med de krav til objektivitet vi har i vesten. Betydelig korrupsjon og kulturelle forhold gjør at man ikke har tilstrekkelige garantier for at saken, og bevisene som britiske myndigheter eventuelt må stille til disposisjon, blir håndtert på en trygg og rettferdig måte. Den kriminelle handlingen fant sted i England, hvor både mistenkte og offer bodde, og dermed er det juridisk korrekt at en eventuell rettssak finner sted der. Engelsk rettsvesen oppfattes generelt å være best i verden mht rettferdig og objektiv rettspleie.

Nei. Saken berører grunnleggende rettsikkerhets- og trygghetsbehov. Det vil derfor være samfunnsmessig uansvarlig ikke å ta nødvendige skritt for å rette opp den systemfeil som Martinesaken har brakt til overflaten i et moderne samfunn som vårt.

Når norske myndigheter sier de deler disse synspunktene, men ikke tar adekvate grep, settes også norsk troverdighet på prøve. Det er forventet at Norge som normalt legger universelle verdier til grunn for sitt engasjement som 'etisk stormakt’ på ulike arenaer nasjonalt og internasjonalt, gjør alle de grep de kan for å oppnå en løsning i saken. Som dommer Hanne Sophie Greve sier; det er enkeltsakene som ofte flytter grenser og skaper nye standarder i det internasjonale rettsamfunn.

Alle samfunnsengasjerte og normalt rettferdige mennesker får en ryggmargsrefleks på udekkede behov som dette, og vil reagere tilsvarende. Hertil kommer alle unge mennesker og foreldre som direkte identifiserer seg med Martines og hennes families utfordringer og ambisjoner.

Norsk UD har sagt at Martine-saken ligger innenfor deres arbeidsmessige kjerneområde og at det er UD som skal håndtere alle deler av utlandssaker som dette. I tillegg har både norske og engelske myndigheter offentlig gjentatt med hvilket alvor de ser på saken. Jonas Gahr Støre har sågar personlig fremholdt det uholdbare i at manglende utleveringsavtaler kan beskytte mistenkte personer mot straffeforfølgelse og at rettferdighet her må skje fyllest. Dessuten er Norge, gjennom Stortingsmelding nr. 15-2009, forpliktet til å følge de foreliggende føringer for hvordan norsk engasjementspolitikk skal være i den type problemstillinger som Martine-saken adresserer.

Stortingsmelding nr. 15-2009 gir klare føringer for hvordan Norge skal søke å praktisere en aktiv og uegennyttig engasjementspolitikk i etiske og rettsikkerhetsmessige spørsmål. Det påpekes at Norge har et globalt etisk ansvar, så vel som en særlig relevans og kompetanse i internasjonalt samarbeid.

Det er nettopp politisk vilje, diplomatisk håndverk og utradisjonelle virkemidler vi hele tiden har etterlyst fra UD. Sakens prinsipielle sider synes i alle deler å dekkes av denne stortingsmeldingen.

Britiske myndigheter har allerede levert mye i en sak som denne. Etter at utleveringsbegjæringen ble avslått av jemenittiske myndigheter har britiske myndigheter dessuten utspilt sine formelle kort, og behovet for bidrag fra norsk UD er derfor stort.

Ut fra Stortingsmelding 15’s bokstav og intensjon er det meget vanskelig å se hvorfor ikke Martinesaken skulle være noe av det viktigste og mest naturlige norske myndigheter kunne engasjere seg i.

UD må handle i trå med Stortingsmelding 15 ut i fra en reell vilje til å oppnå løsninger.

Dernest bør UD etablere en intern arbeidsgruppe som jobber ut nye innfallsvinkler til problemløsningen. Dette kan bl.a. gjøres ut i fra de ekspertuttalelser som er kommet fra bla dommer Hanne Sophie Greve, førsteamanuensis Kari Vogt og andre av Norges mest fremtredende kapasiteter på internasjonale og flerkulturelle forhold. Utenrikskomiteen og Utenriksdepartementet har fått kopi av møtereferat fra en uavhengig tankesmie som ble avholdt i Oslo 8 oktober 2009 med tanke på å bedre kunne diskutere mulige løsningsscenarioer i Martinesaken.

Et av punktene som berøres i referatet er en ny logikk i kjølevannet av den økte ustabilitet i Jemen; ulikt hva vestlige myndigheter tidligere har antatt, bruker jemenittisk opposisjon Martinesaken som illustrasjon på at det sittende regime åpner for Jemen som frihavn for ’drapsmenn og forbrytere’ – stikk i strid med islams fremme av rettferdighet, menneskeverd, toleranse og fremgang. UD er blitt bedt om å undersøke nærmere hvilke muligheter en slik logikk kan gi ift dialogen med Jemen. Det er av både britiske og amerikanske myndigher uansett slått fast at behovet for rettferdighet i Martinesaken ses helt isolert fra andre storpolitiske forhold og føringer.

Endring av internasjonale visabestemmelser kan være et annet området norske myndigheter kan arbeide for internasjonalt, og konkrete forslag på slike bestemmelser er derfor innmeldt til Utenrikskomiteen på Stortinget med henvisning til at dette måtte tas opp. Utenrikskomiteen har i sitt svar bedt UD jobbe videre med disse problemstillingene. Se ellers offentlig tilgjengelig svarbrev fra Utenerikskomiten i sakens anledning.

Det har også i lang tid fra Martines familie og fra støttegruppen sin side vært bedt om at sakens viktige prinsippielle sider, slik de f. eks. relaterer seg til Stortingsmelding 15 (2009), bør håndteres separat fra en konsulær sak som innebærer den formelle prosessen i kriminalsaken. Støre uttalte imidlertid etter møtet med jemenittiske myndigheter i januar 2010, at UD endelig erkjenner viktigheten av overnevnte, og derfor bringer saken opp til ministernivå.

Støttegruppen mener også at UD må ta i bruk mer uformelle diplomatiske grep slik det fremgikk av Refsdalsaken i Afganistan. I etterkant understreket utenriksministeren bl.a. viktigheten for norske myndigheter av å kunne kommunisere med mennesker med lokal innflytelse og kjennskap til lokal kultur - for å få til løsninger. Dette gjelder ikke minst i Martinesaken.

Norske myndigheter forventes å ta selvstendige initiativ mht. sakens prinsippielle sider i alle aktuelle internasjonale fora. En egen norsk utleveringsbeggjæring bør evt. vurderes som verktøy og plattform for å oppnå slik dialog.

Unnlatelse å gjøre noe av dette vil sende uheldige signaler om at man slår seg til ro med forholdende slik de er.

Fra ulike miljøer i Jemen er det overfor norske journalister hevdet at tydelige og konkrete grep fra en ’etisk stormakt’ som Norge ville ha bidratt til at sakens status kunne vært annerledes i dag.

Norske myndigheter hevder blant annet å ha gjennomført møte med jemenittiske myndigheter i juni i 2009. Mye ved de forklaringer som UD har kommet med etter et intervju VG gjorde med utenriksministeren i april, synes underlige og til dels motstridende. Som det fremgår av den spesifikke artikkelen, ble møtet først benektet – så bekreftet.

Norsk og britisk UD gikk tidlig ut med offentlige forsikringer om sakens alvor og myndighetens handlingsvilje. Det at saken ble forankret på høyt nivå ble oppfattet som både riktig og bra. Etter at media ved flere anledninger har tatt opp saken har norsk UD kommet med uttalelser som har gitt inntrykk av engasjement og handlingsvilje, men uten synlige tegn til konkrete grep i forhold til dette. Det var ikke før etter fakkeltoget 1. desember 2009 at UD gav utrykk for å engasjere seg sterkere i saken, bla ved å bringe den opp på ministernivå i møte med jemenittiske myndigheter i januar 2010.

Britiske myndigheter satte nær 100 etterforskere på saken, tok flere diplomatiske initiativ via sin ambassadør i Jemen, foretok en rekke henvendelser til jemenittiske myndigheter og mistenktes far, så vel som sendte utleveringsbegjæring til jemenittiske myndigheter. I 2014 opprettet Scotland Yard en egen fagebook-side på arabisk i Jemen på 6-årsdagen for Martine-saken. Dette som informasjon til mistenktes kone og nye familie etter giftemålet i februar om mistenktes faktiske status

Fordi saken er spesiell har britiske myndigheter ved flere tilfelle gått utover det som anses ’vanlig protokoll’, bl.a. med sjefsetterforskers tilstedeværelse i Martines begravelse, offisiell etterlysning av Farouk Abdulhak som mistenkt for mord på Scotland Yards hjemmeside, utleveringsbegjæring til jemenittiske myndigheter (som normalt forutsetter en utleveringsavtale) osv.

Engelske myndigheter har for øvrig lenge etterlyst ethvert norsk initiativ som kunne understøtte en utlevering av mistenkte parallelt med det de selv gjør i sakens anledning.

Antakelig ikke. Dette styrkes av at mistenktes advokat i TV2 intervju med skjult kamera fremholder at dette er ’en sovende sak’ i Jemen.

Fakkeltoget var en god, rettferdig og viktig markering for alle mennesker som er opptatt av et bedre og tryggere internasjonalt samfunn. I et moderne samfunn som vårt kan vi ikke ha det slik at noen kan oppnå straffeamnesti på bakgrunn av nasjonalitet. Det er innlysende at likhet for loven er allmenngyldig og viktig, og at myndighetene må arbeide for å unngå to rettsregimer avhengig av utleveringsavtaler. Man kan ikke akseptere at grunnleggende rettferdighet på denne måten brytes ned.

Hele verdiaksen i Martinesaken - fra menneskets rettferdighetssans, trygghetsbehov, rettsikkerhet, lover, regler, politikk, menneskeverd og internasjonale etiske spørsmål - dekkes av Stortingsmelding 15 utmeislet med UD som hovedaktør. UD har også erkjent at det er de som er formelt ansvarlige for denne problemstillingen, og at den ligger i departementets arbeidsmessige kjerneområde.

Det er da også utenriksministeren som på vegne av UD har håndtert Martinesaken både i Stortinget og i media. Formelle forsøkt på å få UD til å ta konkrete grep i saken hadde inntil fakkeltoget ikke ført frem.

Et fakkeltog som derfor endte opp ved UD med appeller og overlevering av konkrete krav til utenriksministeren, så vi som en vakker, verdig og sterk markering av et folkekrav.