Om Martine

Martine Vik Magnussen hadde bestemt seg for å gjøre en særdeles rask ankomst til verden. Fødselen var over i løpet av en time midt på natten til den 6. februar 1985 på Rikshospitalet i Oslo.  Etter oppholdet på barsel kom Martine hjem til Nesøya en iskald februardag der storebror Magnus, farmor og mormor tok imot med åpne armer.

Nesøya var et godt sted å vokse opp og med god tumleplass for aktiviteter hele året.  Her tok Martine sine første spadetak i sandkassen, klatret i trærne, bygget dukkehus, badet og koste seg på brygga, lagde skiløyper mellom trærne og utallige snømenn. Barna i nabolaget kunne løpe til hverandre og hadde mye moro sammen. Martine var et aktivt barn som alltid likte å være i farten.

Drømmen om bli prima ballerina var en drivkraft i det lille barnehodet omkranset av lyse krøllete lokker. Da ballerinadrømmen syntes uoppnåelig, ble håndball en fin aktivitet for Martine som ble toppscorer på laget.  Også turn preget ungdomslivet hennes i en periode, men snart var det hester som ble den store lidenskapen med mye strigling, ridning og stell i stallen.

På sommerferie hos mormor og morfar i Stryn, og på farmors hytte på Jomfruland, hadde Martine noen av sine lykkeligste stunder.  Under en jorden-rundt-reise i 1998 fikk hun oppleve store deler av verden og dens mangefold.  Lillesøster Mathilde var en fortrolig søster og venninne som storesøster alltid var svært glad i og stolt av.

Etter endt skolegang på Nesøya gikk ferden, som sin bror Magnus, til ungdomsskolen på Kristelig Gymnasium i Oslo.  Etter dette ble fag forbedret med tanker på medisinstudier.  I forbindelse med forberedelser til dette jobbet hun med eldre mennesker på et syke- og pleiehjem i nærheten.  Høsten 2006 stod Warszawa og Medical University of Warszaw for tur.  Hun fant seg ikke helt til rette der og besluttet heller å starte på utdannelse innenfor økonomi på Regents Business School i London i 2007.  Martine trivdes i London og gjorde det godt både faglig og sosialt.

Martines personlighet var mild, inkluderende og sjenerøs.  Men hun kunne også være bestemt med sine meningers mot.  Som en vanlig norsk jente med sympatier og antipatier, lyster og laster, preferanser og motforestillinger, var hun likevel et sosialt aktivum i de fleste sammenhenger.  Venner uttalte ofte at det var så hyggelig når akkurat hun tok telefonen i huset – det var alltid et lite løft å få den kvikke og oppmuntrende stemmen hennes gjennom eteren. Som familiens ”muntrasjonsråd” hadde hun alltid en hyggelig replikk eller abligøyer på lager.

Sansen for å se andre og sette deres interesse foran sine egne var typisk for Martine.  Hun møtte aldri sin bestefar, men utviklet et nært og varmt forhold til farmor.  Farfar og hans verdier ’møtte’ hun imidlertid gjennom hans bok ’Vi Ventet’ – den første bok som kom ut etter andre verdenskrig om en nordmanns motstandsarbeid.  Av slikt ble det særoppgave på KG og besøk i bl.a. Sachsenhausen hvor han satt som fange under krigen.
Ved siden av skolen hjalp hun også til i garasjen hjemme på Nesøya med produksjon av farfars ’hjelpkjelke’ for Nato-forsvaret. Mangeårig vaskejobb sammen med en venninne, ble etter hvert byttet ut med klesbutikk like ved skolen hun gikk på.  Som barn elsket Martine å leke butikk, kassadame og kundebehandler, og i klesforetningene fikk hun etter hvert tatt ut dette ’potensialet’.

Som en tidligere kunde nylig sa; etter å ha glemt min kones bursdag for et par år siden kom jeg hastig og bekymret inn i Ginnys i Bygdøy Allê for å kjøpe bursdagsgave.  I underetasjen ble jeg raskt tatt hånd om av en lys og blid ekspeditrise. Et kvarter senere forlot jeg butikken etter at min gråværsdag var blitt omvandlet til rent solskinn.  I nyhetsoppslagene fra London forsto jeg senere at ekspeditrisen som totalt forvandlet min dag den gangen var Martine . . .